I Norge er det bred politisk enighet om grunnprinsippene i den nordiske samfunnsmodellen. Det er imidlertid uenighet om hvor mye staten skal gripe inn for å utjevne forskjeller og hvor mye av velferdstjenestene som skal kunne drives av private. Venstresiden ønsker å utjevne forskjeller, mens høyresiden ønsker mer privat drift av velferdstjenester og et lavere skattenivå.

En kritikk mot modellen er at velferdsstaten gjør oss late og bortskjemte, og at mange utnytter og lurer systemet som såkalte gratispassasjerer. Dette er en kritikk som ofte kommer fra høyresiden, som er skeptisk til innføringen av nye velferdsordninger og ønsker strengere krav for å unngå misbruk. Venstresiden mener derimot at dette er en urettferdig mistenkeliggjøring av vanlige folk som har behov for støtte.

En annen kritikk av modellen er at den er avhengig av en økonomisk vekst som ikke er bærekraftig for miljøet. Noen mener at dette ikke trenger å være et problem så lenge vi klarer å produsere det vi trenger ved hjelp av fornybar energi og materialer, også kjent som “grønn vekst”. Andre mener at vi må forbruke mindre og akseptere en lavere levestandard, i hvert fall i de rike landene. Slike argumenter finner vi i deler av miljøbevegelsen og venstresiden i norsk politikk.

Den nordiske samfunnsmodellen krever en stat som griper inn på mange områder i samfunnet. Dette kan oppfattes som en begrensning av den individuelle friheten. I totalitære samfunn kontrollerer staten alt fra hva man kan si til hvor man skal bo og hva man skal jobbe med. I de nordiske landene kan man derimot argumentere for at den sterke staten gir mer frihet til individene. Velferdsstaten sørger for at grunnleggende behov blir fylt, noe som gjør oss mindre avhengige av hjelp fra foreldre eller ektefeller. Dette gir oss større personlig frihet.